Navnet no-bake stammer fra olje-oksygen-selv-herdingen som ble oppfunnet av sveitserne tidlig i 1950, det vil si at tørre oljer som linolje og tungolje er tilsatt metalltørkemidler (som koboltnaftenat og aluminiumnaftenat) og kaliumpermanuknatriumperganat, etc.). Ved å bruke denne prosessen kan sandkjernen herdes til den styrken som kreves for frigjøring av mugg etter å ha blitt lagret i flere timer ved romtemperatur. Det ble kalt romtemperaturherding (Air Set), selvherding (Self Set), kaldherding (Cold Set) og så videre. Men den har ikke nådd den virkelige selv-herdingen, det vil si ingen baking (No Bake), fordi den ferdige formen (kjernen) må tørkes i flere timer før den helles for å oppnå fullstendig herding.

«Selv-herdende sand» er et begrep som dukket opp etter at støperiindustrien tok i bruk kjemiske bindemidler, og betydningen er:
1. I sandblandingsprosessen tilsettes i tillegg til å tilsette et bindemiddel også et stivningsmiddel som kan herde bindemidlet.
2. Etter støping og kjernefremstilling med denne typen sand, brukes ingen behandling (som tørking eller blåsing av herdegass) for å herde formen eller kjernen, og formen eller kjernen kan herde av seg selv.
Fra slutten av 1950-tallet til begynnelsen av 1960-tallet ble den virkelige selv-herdende metoden uten ovn gradvis utviklet, nemlig den syre-herdede (katalyserte) furanharpiksen eller fenolharpiksen selv-herdende metoden, og den selvherdende metoden- ble utviklet i urethanoljen196. selv-herdingsmetoden ble introdusert i 1970, og den fenoliske ester-selvherdende-metoden dukket opp i 1984. Derfor er konseptet "selv{11}}herdende sand anvendelig for all kjemisk herdet støpesand, inkludert selvherdende-oljesand, vannglasssand, sandforbindende sand, resphaluminumsand og sandfosand.
Som en selv-herdende kaldboksbindesand er furanharpikssand den tidligste og mest brukte syntetiske bindesanden i Chiese-støperiet. Mengden harpiks tilsatt i støpesand er vanligvis 0,7 % til 1,0 %, og mengden tilsatt harpiks i kjernesand er generelt 0,9 % til 1,1 %. Innholdet av fritt aldehyd i furanharpiks er under 0,3 %, og noen fabrikker har sunket til under 0,1 %. I støperiene i Kina har den selvherdende-sanden av furanharpiks nådd internasjonalt nivå uavhengig av produksjonsprosessen og overflatekvaliteten til støpegodset.
Etter å ha blandet den originale sanden (eller gjenvunnet sand), flytende harpiks og flytende katalysator jevnt, og fylt dem inn i kjerneboksen (eller sandkassen), og deretter strammet den til å stivne til en form eller form i kjerneboksen (eller sandkassen) ved romtemperatur, ble støpeformen eller støpekjernen dannet, som kalles selv{{0}{1}(kjernemodellboks) eller kaldmodellboks. selv-herdingsmetode (kjerne). Den selv-herdende metoden kan deles inn i syre-katalysert furanharpiks og fenolharpikssand selv-herdemetode, uretanharpikssand selv-herdemetode og fenolisk monoester selv-herdemetode.
De grunnleggende egenskapene til selv-herdende støpeprosesser er:
1) Forbedre dimensjonsnøyaktigheten til støpegods og overflateruheten.
2) Herdingen av formen (kjerne)sanden krever ikke tørking, noe som kan spare energi, og rimelige kjernebokser og maler av tre eller plast kan også brukes.
3) Selv-herdende støpesand er lett å komprimere og kollapse, lett å rydde opp i støpegods, og gammel sand kan resirkuleres og gjenbrukes, noe som i stor grad reduserer arbeidsintensiteten ved kjernefremstilling, modellering, sandfall, rengjøring og andre ledd, og det er enkelt å realisere mekanisering eller automatisering.
4) Massefraksjonen av harpiks i sand er bare 0,8% ~ 2,0%, og den omfattende kostnaden for råvarer er lav.
Fordi selv-herdingsmetoden har mange av de-nevnte unike fordelene ovenfor, brukes den selv-herdemetoden ikke bare til kjernefremstilling, men også til støping. Den er spesielt egnet for produksjon av enkeltdeler og små partier, og kan produsere støpejern, støpestål og ikke-jernholdige legeringer. Noen kinesiske støperier har fullstendig erstattet tørre sandformer av leire, sementsandformer og delvis erstattet sandformer av vannglass.











